Oppgave i Religion, KME 206, 10 studiepoeng

Vera Wilhelmsen

Faglærer: Arve Brunvoll

Norsk Lærerakademi, 20.04.2006

Når man hører ordet Islam i dag, vil mange vestlige automatisk tenke på terror og ’Hellig Krig’. Terrorhandlinger utført av såkalte Islamske fundamentalister, eller Islamister, vises nesten daglig i nyhetene, og mange kjenner en viss frykt og usikkerhet overfor alt som har med Islam å gjøre. I denne oppgaven skal vi tar for oss begrepet jihad, som blir oversatt som ’Hellig Krig’, å se på hvordan ulike muslimske grupper tolker dette begrepet i vår samtid. Underveis vil vi også se at Islam og muslimer er samlebetegnelser for veldig mange ulike mennesker og grupperinger, med veldig ulike oppfatninger av hva Koranen sier og hva det betyr å være muslim i dag.

Ordet Islam kommer fra det arabiske verbet ’aslama’, som betyr underkastelse. En muslim er ’en som er underkastet Allahs[1] vilje’, slik den er uttrykt i Koranen og tradisjonen, som blir kalt hadith. Koranen er muslimenes hellige bok, og ifølge muslimsk lære ble ordene i Koranen gitt direkte til Mohammed av engelen Gabriel, over en periode på 22 år. Hadith er en annen samling av hellige skrifter, som inneholder Muhammeds egen ord og gjerninger, og dermed inneholder Muhammeds lære. Disse er likeså viktige for muslimer som Koranen, når det kommer til å adlyde Skriftene og Allahs vilje.

Å gjøre Allah vilje og å handle rett (orthopraksis) er veldig viktig i Islam (Esposito, 1991, s. 69). Det er en religion som er basert på gjerninger, noe de fem søylene Islam sies å hvile på vitner om. De fem er troserklæringen, bønnene, velferdsbidraget, fasten og pilegrimsreisen; alle er de gjerninger som en muslim på utføre en eller flere ganger i løpet av livet. Jihad, eller ’Hellig krig’, blir noen ganger og av noen retninger innen Islam regnet som den sjette søylen.

Jihad kommer av den arabiske roten j-h-d, som betegner ”enhver bestrebelse rettet mot å oppnå konkrete mål.” (Sadik  Al-Azm , 1995, s. 126). Sadik  Al-Azm (1995, s. 126-127) skiller mellom mange ulike typer Jihad, som viser noe av spennvidden i begrepet; militære kriger blir kalt Den lille Jihad, mens den åndelige kamp for Allah og Islams utbredelse kalles Den store Jihad. Den store Jihad kan igjen deles inn i en streben for egen moralsk perfeksjon (mujahada), de lærdes tolkningsarbeid for å løse stadig nye problemer (ijitihad), og mystikerens kamp mot jordisk begjær og streben etter kunnskap og forening med Allah (tariqa). Det refereres også til den ytterste Jihad, som vil finne sted på dommens dag. Uttrykket Jihad kan dermed brukes om så forskjellige ting som å kjempe mot egne syndige tilbøyeligheter, og å krige og drepe de man ser på som fiender av Islam. Jihad kan føres med tanken eller hjertet, tungen eller pennen, så vel som med hånden, sverdet, og i den senere tid med militære våpen.

            Noe av bakgrunnen til begrepet går tilbake til Muhammed og den situasjonen han var i, både i Mekka og Medina. I Mekka forkynte han i begynnelsen tålmodighet i forfølgelse, men etter hvert som han fikk politisk og militær makt i Medina, oppfordret han sine etterfølgere til å kjempe for Islam med alle midler. Det synes til å være en utvikling i doktrinen (åpenbaringen) av jihad i Koranen, fra den tålmodige overbærenhet i den tidlige fase, da muslimene var få og underlegne i Mekka, via en forsvarskrig mot fiender og vantro som angriper de troende (i Medina), til en plikt til militær krigføring mot de vantro (over hele Arabia).

Et vers som illustrerer forsvarsfilosofien er hentet fra Sure 2, 186: ”Kjemp for Guds sak mot dem som bekjemper dere, men gjør dere ikke skyldige i aggresjon. Gud liker ikke de aggressive.” I Sure 9, 5, som ble åpenbart senere, er tonen en annen: ”Men når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, -pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt!”. Dette blir kalt ”sverdverset” og er et av de viktigste Koranversene i jihad-doktrinen.

            Muhammed og hans etterfølgere kjempet mange slag i Allahs navn, og vant store seire over hele den arabiske halvøyen. Deres triumfer ble sett på som et godkjenningsstempel fra Allah, og jihad var en sentral del av læren på denne tiden. De overvant de Bysantinske og Persiske keiserrikene og inntok Irak, Syria, Palestina, Persia og Egypt. Snart strakte det Muslimske herredømmet seg fra Marokko og Spania i vest til India i øst, og de bygde et nytt samfunn, styrt av muslimske ledere. Innbyggerne fikk ofte tre valg: de kunne konvertere til Islam, eller betale en høy skatt til det muslimske styret, og således bli beskyttet (dhimmi), eller kjempe imot, med risikoen for å miste eiendom, frihet, og i mange tilfeller, livet. Islams store suksess i denne tiden skyldes like mye de to fredelige alternativene, som ofte ble tatt imot, som den siste, voldelige utveien (Esposito, 1991, s. 37)

                        På bakgrunn av den historiske situasjonen og erfaringene rundt Islams tilblivelse ble det tidlig utviklet en tanke om at verden er delt i to: Dar al-Islam, (fredens eller Islams hus), og Dar al-harb, (Krigens hus). Islams hus er der hvor muslimene er i flertall eller har den politiske makten. Krigens hus er resten av verden, og her må muslimene kjempe for at Allahs vilje skal bli gjennomført. Dette kan gjøres via misjon eller Den store Jihad, eller militær kamp (Den lille Jihad). Hvordan det best kan og skal gjøres, er imidlertid sterkt debattert. Jihad-doktrinen har blitt utviklet, kodifisert, utlagt og diskutert grundig opp igjennom Islams historie, og det blir den fortsatt den dag i dag.

Et viktig skille blant verdens muslimer går mellom Shia-muslimer og Sunni-muslimer. Dette skillet går helt tilbake til tiden rett etter Muhammeds død, da en ny leder for Islam skulle innsettes. I korte trekk regner Shia-muslimene Ali, Muhammeds svigerfar,  som den første rette etterfølger etter Muhammed, og mener at han ble utpekt av Muhammed selv. De mener at lederskapet må ligge innen Muhammeds egen slekt, og at bare hans etterkommere kan være ledere, eller Imamer[2], som de kaller sine ledere. Sunni-muslimene aksepterer imidlertid de tre andre Kalifene[3] som ble utpekt før Ali, og mener at Muhammed ikke selv utpekte sin etterfølger. I dag er mellom 10-15% av alle muslimer Shia, resten er Sunni (Vogt, 1993, s. 181)

            Innen Shia-islam finnes det flere ulike retninger, alt etter hvilken arvefølge man mener er den rette. Den største gruppen blir kalt Tolvsekten, og denne er strekt iransk-dominert. Derfor er  Shia-islam først og fremst forbundet med Irak, selv om de arabiske røttene er meget sterke, og shia-muslimer er spredt utover Asia, Afrika og Midtøsten.

Sunni-muslimer utgjør altså størstedelen av muslimer i dag, men også her kan man dele inn i flere ulike grupper. Det finner blant annet fire forskjellige lovskoler, som alle hevder å ha den riktige tolkning av Koranen. selv om de har blitt enige om fire kilder til loven: Koranen, profetens sunna, eller sedvane, som er uttrykt i hadith, enighet mellom de troende eller lærde, og analogislutninger. Den innbyrdes anerkjennelsen gjør at Sunni-islam fremstår som relativt samlet og enhetlig. Men selv om de nå er enige om grunnlaget for teologi og lovgivning, kan de fire lovskolene fremdeles være uenige om tolkning og praksis av deler av loven.

Et skille som går på tvers av Shia og Sunni, og de ulike lovskolene innen Sunni-islam,  er et skille som dreier seg om hva man vektlegger innen læren, praksisen og teologien. Som i såkalt kristne samfunn finnes det muslimer som er sekulære, og ikke føler seg bundet til Koranens ord. Disse kaller seg gjerne muslimer, men praktiserer ikke de fem søylene eller annet som inngår i Islamsk lære. Noen andre, som også blir kalt sekulære muslimer, skiller religion og politikk, og mener at sharia er en rent religiøs lov.

Det finnes også tradisjonelle eller konservative muslimer, som prøver å følge alle forskriftene så godt som mulig. Jan Opsal (2002, kap. 12) peker på at det også finnes en folkelig Islam, som praktiseres i store deler av verden, hvor synkretisme er gjeldende. Her er religionen problemorientert, og vekten ligger på kraft og effektivitet av religionen, med innslag av magi og spiritisme for å kontrollere verden rundt seg.

De konservative muslimene tilhører gjerne en retning som kan kalles tradisjonalismen. De holder på sine muslimske og kulturelle tradisjoner, selv om enkelte av dem ikke har belegg i Koranen og hadith. Dette har blitt kritisert av reformbevegelsen, som vil vende tilbake til Islams lov og opprinnelige juridiske filosofi (sharia). På den måten ville man oppnå en utvikling og forbedring av muslimers kår, både materielt og kunnskapsmessig. Man betonet alle muslimers enhetlige fellesskap, også kalt panislamisme.

Reformbevegelsens tilhengere er delt i synet på hvordan målet skal oppnås. De som ønsker å iverksette reformen ved å følge sharia nøyaktig blir gjerne kalt fundamentalister eller islamister[4], mens de som vil nytolke prinsippene fra Muhammeds tid ofte blir kalt modernister.

            Innenfor islamist-grupperingene har målet vært å innføre den islamske staten, med sharia lovgivning. Den mest kjente gruppen er Det Muslimske Brorskapet i Egypt (stiftet 1928), men lignende grupper finnes også bl.a. i Sudan, flere nordafrikanske land, i Pakistan, og i Iran (Shia-muslimsk). Brorskapet ble en rakst voksende bevegelse av unge menn som ble undervist i Islams fundamenter, og var opptatt av en ren og rett muslimsk lære og praksis. Islam ble sett på som et helhetlig system, som ikke var atskilt fra andre deler av livet eller samfunnet, men som selve innholdet i det. De var ikke opprinnelig politiske, men politiske grupper ble raskt knyttet til brorskapet. De regnet med at innføringen av en gjennomført Islamsk  stat måtte skje ved en revolusjon, og tiltrakk seg derfor militante grupper som kunne organiseres som selvstyrte enheter (Opsal, 2002, s. 112) Grupper som Taliban og Al Quaida kan spores tilbake til denne typen grupper, og tilhører de mest radikale islamistene.

             Det er noen forskjeller på shia-mulismske og sunni-muslimske islamister, og den viktigste er den autoriteten man tillegger de religiøse lederne. Ayatollaene, og særlig den fremste, har absolutt autoritet i shia-islam, mens de lærde har en rådgivende og overvåkende rolle i sunni-islam.

            Modernistene har en helt annen tilnærmingsmåte enn islamistene. De mener at siden

samfunnet er så annerledes nå enn på Muhammed sin tid, må man søke prinsippene bak datidens lover, og først så anvende dem i vår tid. Dette har vist seg problematisk i praksis, og denne retningen har ikke fått noen stor tilslutning. En del intellektuelle muslimer representerer imidlertid denne filosofien.

            Til slutt må sufismen nevnes. De er Islams mystikere, og har tilhengere over hele den muslimske verden. De mener at det indre livet er viktigere enn ytre lydighet, og er som annen mystisisme opptatt av meditasjon og indre fred og harmoni.

Innen Shia-islam ble jihad i sin helhet opphevet i imamens fravær, da han var den eneste som kunne beordre en slik kamp. De fokuserte sin kollektive energi på å bevare og utdype shia-arven, og lot jihad betegne det mot og den tålmodighet de troende må ha mens de venter på Imamen. Denne doktrinen ble imidlertid opphevet under de persisk-russiske krigene på 1800- tallet. Den ble uten tvil også opphevet under Ayatolla Khomeinis styre.

De sunni-muslimske lovskolene definerte væpnet jihad som en kollektiv plikt, og forkastet den som en sjette søyle i Islam. Jihad skulle først og fremst være forsvar fra ytre trusler eller fiender, og det ble utviklet strenge regler for hva som var rettferdig krig, og regler for behandling av krigsfanger, våpenhvile og fredsavtaler. En krigserklæring var bare gyldig dersom den var godkjent av en høy religiøs autoritet, og reglene må  følges nøye for å sikre seier. En tradisjonell Sunnimuslim kan derfor støtte palestinernes jihad mot Israel, fordi de forsvarer seg mot en okkupasjonsmakt, og samtidig fordømme terrorangrep på USA og andre vestlige land, fordi det ikke ligger noen militær trussel bak.

Det er uenighet om hvorvidt væpnet jihad kan forekomme muslimer imellom. Tradisjonelt har det vært forbud mot dette, men det er imidlertid ingen tvil om at slike kriger har forekommet, særlig i den senere tid. Dette har av og tilblitt forklart med at også må forsvare seg mot vrangtroende innenfor Islam, for å holde Islam ren og ubesmittet. Det har også vært diskutert hvorvidt man kan erklære jihad mot kristne og jøder, da de i Koranen blir kalt for ’Bokets folk’, og en omvendelse til Islam ikke er nødvendig, så lenge man anerkjenner Islamsk styre. Tradisjonelt sett har dette blitt regnet som ikke gyldig jihad av de fleste Sunni-muslimer og deres ledere.

Sekulære muslimer føler seg enten ikke forpliktet på Koranen, eller ønsker å skille politikk og religion. Dersom noen av de privat-religiøse sekulære muslimene praktiserer noen form for jihad, vil det derfor dreie seg om en personlig kamp mot det onde i seg selv, eventuelt en kamp for Islam med pennen som våpen.

            De fleste konservative eller tradisjonelle muslimer følger Sunni-læren om jihad. Den Store Jihad, for foregår i den enkeltes hjerte, og andre ikke-voldelige former for jihad som er med på å fremme og utbre Islam er udiskutabel for tradisjonelle muslimer. Den kollektive plikten til militært forsvar mot ytre fiender har også hele tiden vært til stede, om enn den har blitt omdefinert noen ganger i løpet av historien. I den 20. århundre ble kampen mot de europeiske kolonimaktene kalt jihad, og etter hvert ble uavhengighetskriger og nasjonal frigjøring blitt selve symbolet på jihad mange steder i verden.

Blant de reformerte finner vi den gruppen som er mest kjent for voldelig jihad,  som ofte blir kalt ’hellig krig’. De radikale islamistene på 70-tallet reagerte på sekulariseringen av jihad-begrepet som hadde funnet sted i frigjøringskampen, da fokuset var flyttet fra Allahs sak til fedrelandet eller nasjonalstaten. De erklærte jihad ikke bare mot utenforstående, vestlige fiender, men mot Islamske stater og styresett som de mente var sekulariserte, som Egypt, Irak, Algerie, Jordan, Afghanistan og til og med Saudi-Arabia. De krevde en umiddelbar innføring av sharia lovgivning i alle muslimske land, og ville styrte de styrene som ikke gikk med på dette. De trodde av hvis ikke sharia lov ble gjeninnført med øyeblikkelig virkning, ville Islam gå under som religion. Grunnen til forfallet og motgangen for Islam skyldes muslimers frafall fra den sanne Islam, ifølge radikale islamister.           

De radikale islamistene kom ofte fra grupper som  Muslimske Brorskap i Egypt, men det finnes mange andre lignende grupper rundt omkring i verden. De ser på jihad mot vantro innenfor Islam og vantroende utenfor Islam som en personlig plikt, enten det dreier seg om en kamp mot enkeltpersoner eller styresmakter. Man er enten for eller mot Allah, det finnes ingen middelvei, men full overgivelse er krevd. Derfor blir også kristne og jøder, som ellers sees på som ”Bokens folk”, sett på som fiender av Islam, blant annet fordi de er forbundet til Vestlige og Sionistiske krefter (Esposito, 1991, s. 164).

Noen av de radikale islamistiske gruppene, som  Taliban og  Al Quaida, har erklært  jihad Vesten, spesifisert av USA. Det er bare to mulige utganger på jihad: seier eller martyriet. M. J. Akbar sier i sin bok ”The shade of swords”: ’Death is only a temptation, not a fear (for soldaten)’(2002, s. 22). Dette er fordi man tror at man som martyr er lovet direkte adgang til paradis. Man regner imidlertid med at en jihad ikke kan tapes, så lenge den utføres etter Allahs vilje.

Martyrtanken står høyt hos Islamister som Al Quaida. I løpet av 90-tallet ble tanken om en global jihad utviklet og videreført blant radikale islamister, og Osama Bin Laden hadde ikke bare det ideologiske grunnlaget, men økonomi og militær kraft til å iverksette et slikt mål (Heger og Vogt, 2002, s. 145). Al Quaida videreførte en ideologi som ligger langt tilbake i tid, men ble tatt opp igjen av Sayyid Qutb, en av Egypts største Islamister: ”En altomfattende revolusjon som berører hele kloden, en jakt på dem som har tilranet seg guddommelig makt og som styrer ved menneskeskapte lover. Dette betyr at menneskets herredømme skal knuses, og erstattes av Guds herredømme” (sitert i Heger og Vogt, 2002, s. 145). Dette betyr at deres jihad ikke er over før hele verden er styrt av Sharia, og gjort til Islams hus.

Modernister mener at væpnet jihad tilhører det gamle Islamske samfunnet, og ikke gjelder for muslimer i dag. De tror på et fremtidig, ideelt muslimsk samfunn, hvor det hersker økonomisk, politisk og sosial likhet.

            Det ligger i sufismens natur at man ikke er opptatt av voldelig eller ytre jihad. Deres fokus på det indre, og åndelige øvelser, ligger naturlig nært opp til den Store eller indre jihad, som gjelder kampen mot kjødets begjær og streben etter kunnskap og forening med Allah (tariqa).

Som vi har sett kan begrepet jihad ha mange ulike betydninger, og det blir tolket og praktisert på ulike måter. Oversettelsen ”hellig krig” er i så måte ikke helt dekkende, da jihad innbefatter mye mer enn det vi forbinder med krig. Når det imidlertid dreier seg om væpnet eller voldelig jihad, kan oversettelsen belyse et aspekt med denne kampen; nemlig at en er religiøst begrunnet.

            Det er de færreste muslimer som tolker Koranen og tradisjonen på en måte som åpner for ’hellig krig’ mot andre enn rene militære angripere. Islamistene, som er den eneste gruppen som åpner for dette, utgjør en forsvinnende liten del av verdens muslimer, men de får allikevel stor mediedekning og oppmerksomhet. Det er i grunnen ikke så rart, da de utfører voldelige handlinger på steder som ikke regnes som krigssoner, og derfor kan betegnes som terrorrister.

            Said (1997) advarer mot å se Islam som en helhet, med en helhetlig lære om jihad. Han advarer også mot skremselspropaganda og ensidig fokusering på radikale, Islamistiske grupper. I utgangspunktet må man gi ham rett i at det blir gitt et ensidig og skjevt bilde av Islam i vestlige media, men samtidig har denne studien vist at det finnes ytterliggående grupper med en agenda som faktisk er langt mer alvorlig og vidtrekkende enn det forfatteren trodde på forhånd. I så måte kan det være grunn til å være oppmerksom på disse gruppene, som ikke bare i ordet har gått til krig mot hele den ikke-islamske verden, men som setter makt, strategi og militære styrker bak sine mål om verdensherredømme for Islamsk styre. Siden døden er mer fristende enn livet for disse soldatene, kan det bli vanskelig å beseire dem eller stoppe dem på annen måte.

Akbar, M. J. (2002). The Shade of Swords: Jihad and the conflict between Islam and Christianity. London: Ruthledge.

Al-Azm, Sadik (1995). Mot hevdvunne sannheter: Et korrektiv til oppfatninger om Islam og muslimer. Cappellen.

Espostio, John L. (1991). Islam: The straight path. Oxford: Oxford University Press.

Heger, Anders og Kari Vogt (2002). Bruddet: Hellige krigereog en ny verdensorden. Spydeberg: Cappellen.

Koranen. 1989. Norsk-Arabisk utgave tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg.  Oslo: Universitetsforlaget.

Opsal, Jan (2002). Lydighetens vei: Islams veier til vår tid. Gjøvik: Universitetsforlaget.

Said, Edward W. (1997). Covering Islam. Reading: Vintage

Vogt, Kari (1993). Islams hus: Verdensreligion på fremmarsj. Trondheim: Cappelen

[1] Allah er det arabiske ordet for Gud, og i denne oppgaven blir ordet brukt for Islams Gud, uten å ta stilling til om dette er den samme guden som blir tilbedt i Jødedommen og Kristendommen. Det er utenfor temaet for denne oppgaven.

[2] Imam betyr forbilde eller leder

[3] Kalif betyr etterfølger

[4] Islamisme er en mer presis og politisk korrekt term enn fundamentalisme, se Vogt, s. 206-207